PĂĄ 90-tallet fotograferte jeg mote og magasinforsider internasjonalt.
Jeg jobbet med Mamiya, Hasselblad, Nikon… og også med mindre kameraer som begynte å endre det visuelle språket.
Det var en tid hvor det uperfekte fikk styrke.
Direkte blits. Korn. Ekthet.
SĂĄ kom det digitale.
Og i mange ĂĄr forsvant film fra mĂĄten jeg jobbet pĂĄ.
Helt til den kom tilbake.
Ikke av nostalgi.
Ikke som en trend.
Jeg vendte tilbake fordi det finnes noe digitalt ikke kan gjenskape:
måten lyset blir værende i bildet… og hvordan følelsen følger med.
I dag integrerer jeg film i bryllupene mine på en svært selektiv måte.
Den er ikke til stede hele dagen.
Den dukker opp kun nĂĄr alt stemmer:
lyset, scenen og det øyeblikket du vet ikke kommer tilbake.
For ikke alt fortjener ĂĄ bli fotografert pĂĄ film.
Men det som betyr noe, gjør det.
Â